Lovlige ferskvannskreps i Norge?

Innførsel av varmekjære ferskvannskreps til Norge er tillatt under ‘FOR-2015-06-19-716 – Forskrift om fremmede organismer’, § 7, første ledd, pkt. c, under forutsetning av at de «kun kan leve ved temperaturer over 5 °C, og … utelukkende skal holdes for prydformål i innendørs akvarier som er innrettet slik at organismer ikke kan slippe ut». Denne dispensasjonen fra naturmangfoldlovens generelle innførselsforbud for fremmede organismer forutsetter at dyrene ikke settes ut i naturen eller holdes under forhold hvor det kan foreligge rømningsfare.

Da man aldri kan utelukke 100 % at noen likevel setter akvariedyr ut i naturen, er det viktig at de artene som blir tilbudt for salg er kjent av myndighetene, identifiserbare og vurdert til å være tilstrekkelig trygge til at man ikke setter norsk natur og fauna i fare. På den bakgrunn har NZB valgt ut arter som vi finner akseptable for innførsel, salg og hold i Norge, og ber bransjen og hobbyakvaristene å styre unna ALLE andre arter. Om man eventuelt ønsker innførsel av andre arter, bør man søke Miljødirektoratet om dette, selv om man selv tror at de er trygge.

NEI til signalkreps

Den introduserte nord-amerikanske signalkrepsen Pacifastacus leniusculus (Astacoidea: Astacidae) anses å være den viktigste smittekilden for krepsepesten i Norge (i følge ‘Norsk rødliste for arter – 2010’). Arten har allerede blitt funnet flere steder i Norge. I Sverige er arten vidt utbredt og tallrik, etter at den ble bevisst utsatt i mer 200 vassdrag på 60- og 70-tallet, som ledd i en kampanje ledet av Fiskeristyrelsen.

Av ‘Fremmede arter i Norge med norsk svarteliste 2012’ fremgår det at (sitat): «[Signalkrepsen] har nå også spredt seg inn i Norge, noe som gjør det langt vanskeligere å utrydde krepsepesten. Krepsepesten drepte europeisk ferskvannskreps med nær innpå 100 %, mens amerikansk signalkreps langt på vei er resistent etter tusenvis av år med samutvikling med krepsepesten. Det er dermed bevisst innført en vektorart som kan medføre at den opprinnelige krepsebestanden trolig aldri kan bli helt sykdomsfri.»

Signalkrepsen er kategorisert som SE (=svært høy risiko) i Svartelisten, og er en art som man selvsagt ikke ønsker ytterligere innførsel og spredning av. Svartelisten antyder to mulige spredningsveier for signalkrepsen; «ulovlig utsetting eller utslipp fra akvarium».

I prinsippet bør vi unngå å få inn enhver ny art fra tempererte eller kalde klimasoner, eller arter som har vist å kunne tilpasse seg til lave temperaturer i en slik grad at det er stor risiko for etablering i Norge. Flere potensielt kuldetolerante ferskvannskreps forekommer i akvariehandelen, og noen av disse er svært utbredt.

NEI til marmorkreps

Marmorkrepsen Procambarus fallax f. virginalis (Astacoidea: Cambaridae) er en parthenogenetisk form (dvs. den formererer seg ved «jomfrufødsel» uten tilstedeværelsen av hanndyr) som kun er kjent fra akvariepopulasjoner. Stamformen antas å komme fra Georgia og Florida i USA. Den er kjent som invaderende art på mange lokaliteter i Tyskland og Nederland, og ble i 2013 også påvist utenfor Stockholm i Sverige. Ettersom arten formerer seg villig ved jomfrufødsel, er faren for overskudd på avkom stort, og dermed økt risiko for utsetting i naturen. NZB ønsker å bidra med hva vi kan for å unngå at denne arten kommer i handel og privat hold i Norge.

For øvrig domineres akvariehandelen med ferskvannskreps av nord- og mellomamerikanske arter av familien Cambaridae, derunder slektene Cambarellus, Cambarus, Orconectes og Procambarus. Til sammen er minst 20 arter fra disse slektene regelmessig i internasjonal handel. Det er grunn til å tro at i allefall noen av de mellomamerikanske artene (eksempelvis dvergkrepsen Cambarellus patzcuarensis ikke ville utgjøre noen trussel for norsk fauna), men artsbestemming er vanskelig, og mange av artenes biologi er dårlig kjent. Vi velger derfor å IKKE anbefale noen av disse artene for innførsel og salg.

NEI til Red Swamp Crayfish

Vi må spesielt advare mot utilsiktet innførsel av «Red Swamp Crawfish» eller «Lousiana Crayfish» Procambarus clarkii som med sine mange fargesterke avlsformer sannsynligvis er den lettest tilgjengelige arten i akvariehandelen internasjonal. Den selges av et stort antall utenlandske leverandører til norsk zoobransje, og forekommer i mange svært attraktive og fargerike avlsformer, under navn som f.eks. «Orange», «Pink», «Snow White» og «Blue».

Procambarus clarkii  har sin naturlige utbredelse langs kysten av Mexicogolfen, fra nordlige Mexico til Florida, nordlig til det sørlige Illinois og Ohio, og det kan faktisk diskuteres om denne arten har potensiale til å overleve i Norge, selv om det er funnet spredte populasjoner lengre sør i Europa. Den er imidlertid en av de mest risikable vektorartene for krepsepest (bærer smitten uten selv å bli syk), og er en kjent invaderende problemart i varmere klimaer over hele verden. Som en ansvarlig bransje tar vi et ansvar og forsøker å unngå at ytterligere eksemplarer av disse kommer inn til landet, selv om vi vet at den dessverre allerede holdes og oppdrettes blant norske hobbyakvarister. Ideelt sett håper vi at tilgangen på lovlige, ufarlige arter på sikt vil fjerne interessen for de potensielt skadelige artene.

 

JA til Cherax-artene

Artene NZB nå kan anbefale for innførsel, omsetning og hold, i forståelse med Miljødirektoratet, er den sørlige halvkules ferskvannskreps, familien Parastacidae (overfamilien Parastacoidea) – først og fremst artene i slekten Cherax. Disse er varmeelskende arter med minimalt potensiale for å etablere seg i norsk natur, og de er heller ikke bærere av krepsepest.

Disse krepsene lever utelukkende på den sørlige halvkule, altså sør for ekvator, mens artene i den andre overfamilien, Astacoidea, lever på den nordlige halvkule. Parastacidae-artene finnes naturlig utbredt i Sør-Amerika, Madagaskar, Australia, New Zealand og New Guinea, og familien har 14 kjente slekter: Astacoides, Astacopsis, Cherax, Engaeus, Engaewa, Euastacus, Geocharax , Gramastacus , Paranephrops, Parastacoides , Parastacus, Samastacus, Tenuibranchiurus og Virilastacus. Alle disse slektene kan altså nå innføres til Norge, men i praksis er det pr. i dag bare arter av slekten Cherax som er regelmessig tilgjengelig i handelen. Alle artene er dør raskt dersom de smittes med krepsepest, og de er derfor ikke bærere av sykdommen.

Parastacidae kan lett skilles fra andre kreps ved at de kun har 4 par med svømmeføtter (mot 5 par hos alle andre ferskvannskreps). Dessuten er det første og andre paret med svømmeføtter tydelig modifisert til gonopoder (parringsorgan) hos alle andre kreps enn Parastacidae. Alle fire parene hos Parastacidae-hanner fremstår som normale svømmeføtter.